Da har vi informert barna om status på min helse slik den er idag. Det har vært vanskelig å vite hva som er riktig eller galt. Fortelle eller la det være til det ble absolutt nødvendig. Hva er mest riktig?
Vi valgte å ikke si noe, da vi ville at barna skulle ha en "normal" hverdag lengst mulig. De har vært så glade og fornøyde og ikke minst bekymringsløse etter at jeg avsluttet kreftbehandlig og rekovalenstiden var over.
Helst hadde jeg sett at det kunne fortsette uten at de visste, til jeg ikke trengte å si noe, fordi jeg er helt frisk igjen.
Å bli helt frisk igjen er fremdeles målet,og nå har jeg ikke bare min kjære, men også barna med meg som heiagjeng. Jeg kjenner at det styrker kampviljen, og det er godt å slippe å lyge for barna. Barn er følsomme og plukker opp mer enn man tror og i det siste har barna begynt å spørre litt dypere når jeg kommer med unnskyldninger og løgner. For eksempel hvorfor jeg har "hjemmekontor" hele tiden, hvorfor mamma'en hver fredag kjører til Drammen i "møte" og dermed måtte reise fra familien før vinterferien var over. Som på grunn av disse møtene er sliten hver eneste helg.
♥
 |
| ♥Skattene mine♥ |
♥
For min del varte følelsen av seier i ca et år, før beskjed om spredning til lungene kom. Da hadde jeg nettopp startet i ny jobb, og endelig begynt å føle meg tilbake til normalen igjen. Jeg fikk bare jobbet en uke, før jeg med tunge skritt måtte inn til lederen min og fortelle nyheten. Siden da har jeg fokusert på det legene mener er en umulig jobb, nemlig å bli frisk!
Noe har jeg klart å få til, som har vært små seiere og gitt meg mer kampvilje. Selv om kreften vokser i kroppen min, har den sakket kraftig bakut. Fra å få beskjed om at kreften er aggressiv, til å bli saktevoksende til å nesten ikke ha vokst. Status nå er at det er mer metastaser enn før, og kreften har spredd seg til et ribben i ryggen. Det er observert en skygge på lever. Det viktigste er allikevel at jeg ikke "merker" kreften, og føler jeg meg helt fin i kroppen.
Bekjempelse av kreften er min største jobb for tiden, og jeg begynner å bli en ekspert i den alternative verden, som jeg oppriktig mener har mye for seg. Det gjelder bare om å finne den balansegangen som føles riktig for meg. Nå når barna vet og er så involvert de selv ønsker å være, kan jeg også her på bloggen tillate meg selv å skrive mer om min sykdom, og kanskje også hva jeg prøver ut, hva jeg leser og spiser. Kanskje jeg til og med våger å skrive om mine oppturer og nedturer, uten å måtte være redd for å avsløre noe for barna. Men det viktigste innlegget ligger i fremtiden, og jeg gleder meg allerede vilt til å skrive det. Overskriften er allerede klar: med store blokkbokstaver skal det stå: Jeg er frisk!!!
