15 januar 2014

Akkurat når jeg begynte å føle meg så bra...



så kommer den energiløse hverdagen snikende. Jeg hangler og rangler og sløser bort dagene på ingenting. Frustrasjonen den bare vokser og vokser. Jeg har jo så mye å glede meg til fremover, og så skal jeg slite med dette... 


Grrrrrrrrr!


Jeg leste innlegget fra kreftkamp-bloggen jeg følger, og søsteren min fortalte om bloggen til Hedda Kise. Der har hun et innlegg om hvordan hun hadde det i forkant av en kontroll-time. Da slo det meg, at selv om jeg inne i mitt hode klarer å overbevise meg selv om at det kommer til å bli ok, så reagerer kroppen min på det forestående.








Da er det jo deilig, når min kjære tilbyr seg å levere barna, så jeg kan sove lenge (også fordi han skal komme sent hjem ikveld). Når jeg frostig, upigg og tror jeg enten må ha fått urinveisinfeksjon eller er gravid eller noe sånt, kommer ned på kjøkkenet og blir møtt med hjemmelaget majones (favoritten) og kokt egg, og for å så å finne en full kurv med ved, så kjenner jeg at denne dagen, kanskje kan bli vel så bra som en annen dag, og at jeg virkelig elsker min kjære...



PS: Ser at innlegget kan oppfattes litt misvisende. Om noen skulle legge sammen ordene "glede seg til fremover" + "gravid", så vil jeg bare si at jeg er ikke gravid, altså. Det er andre ting som gjør at jeg gleder meg fremover. At vi går mot lysere og varmere tider, for eksempel. Også: Min kropp er heller ikke lenger istand til å bli gravid. Siste beskjed fra Radium var at østrogenet har forlatt min kropp, noe jeg egentlig er glad for siden kroppen min ikke taklet disse flotte kvinnelige hormonene og tillot kreften å slå rot i stede. Grrr enda en gang!