Et raskt ærend..

På mandag skulle en kjær venninne av meg komme en tur på besøk. Mamma og mormor var ferdig pakket, og var på vei ut døren for å reise hjem, da jeg kom på at ikke hadde noe å servere gjesten. Mamma tok på seg oppgaven med å kjørte meg full fart ned til sentrum.

Når vi parkerer kommer det en ung dame med lue på hode og omtrent ingenting av øyenbryn og øyevipper gående. Jeg blir sittende i bilen og betrakte henne. Jeg får stadig høre at jeg ser så godt ut, og det gjorde jammen hun også. Ikke hadde hun sminke på, akkurat som meg. "Uffa-meg" tenkte jeg, ingen tvil om at hun har kreft. Akkurat som meg. Det var litt godt å se henne, hun fikk meg til å slappe litt av. Nå var vi to som gikk rundt og så rare ut.

Jeg går ut av bilen. Løfter blikket og ser meg selv i butikkvinduet. Hva er det jeg ser? Joda, meg selv med en pupp, og null-komma-niks, flat-som-en-pannekake på andre side! Snille mamma tilbydde seg å kjøre meg hjem igjen for å hente vattpuppen. Men da var jeg så irritert på meg selv at det kunne bare være.

Med høyre arm "tilfeldig" over manglende puppe-halvdel, grublet jeg over hvor glemsk man egentlig kan bli! Og lovet meg selv at det aldri - aldri skal skje igjen! 

Så der gikk jeg da.. den eneste i asker sentrum uten hår og sminke, med lue i sommervær og en pupp...