23 juni 2012

Et raskt ærend..

På mandag skulle en kjær venninne av meg komme en tur på besøk. Mamma og mormor var ferdig pakket, og var på vei ut døren for å reise hjem, da jeg kom på at ikke hadde noe å servere gjesten. Mamma tok på seg oppgaven med å kjørte meg full fart ned til sentrum.

Når vi parkerer kommer det en ung dame med lue på hode og omtrent ingenting av øyenbryn og øyevipper gående. Jeg blir sittende i bilen og betrakte henne. Jeg får stadig høre at jeg ser så godt ut, og det gjorde jammen hun også. Ikke hadde hun sminke på, akkurat som meg. "Uffa-meg" tenkte jeg, ingen tvil om at hun har kreft. Akkurat som meg. Det var litt godt å se henne, hun fikk meg til å slappe litt av. Nå var vi to som gikk rundt og så rare ut.

Jeg går ut av bilen. Løfter blikket og ser meg selv i butikkvinduet. Hva er det jeg ser? Joda, meg selv med en pupp, og null-komma-niks, flat-som-en-pannekake på andre side! Snille mamma tilbydde seg å kjøre meg hjem igjen for å hente vattpuppen. Men da var jeg så irritert på meg selv at det kunne bare være.

Med høyre arm "tilfeldig" over manglende puppe-halvdel, grublet jeg over hvor glemsk man egentlig kan bli! Og lovet meg selv at det aldri - aldri skal skje igjen! 

Så der gikk jeg da.. den eneste i asker sentrum uten hår og sminke, med lue i sommervær og en pupp...  

2 kommentarer:

  1. Og hadde jeg møtt en som deg på gaten, så hadde jeg tenkt: Der har vi en fighter! Håper det går henne godt <3

    SvarSlett
  2. Kan ikke si det bedre enn Rebecca i kommentaren over! Du er utrolig tøff ! Jeg beundrer deg og håper alt det beste for deg i framover! Stor klem til deg :)

    SvarSlett